Hvordan forholde seg til en kjendis..?

Jeg har en bekjent som bor på Østlandet, og han fortalte meg for en tid tilbake en historie fra da han tok toget tilbake til sitt hjemsted til juleferien. Jeg videreformidler her hans historie i "jeg-form", siden det blir enklere å skrive slik:

Så jeg tok altså toget, slik jeg pleier. Som vanlig har jeg NSB Komfort for å få strøm til PC-en hele turen, og som vanlig er det ikke noen jeg kjenner i kupeen som jeg kan snakke med. Passer meg forsåvidt greit, siden jeg da kan bruke tiden på andre ting, som å se noen episoder av en TV-serie på PC-en, spille dataspill og samtidig høre på god musikk. For øvrig er det utrolig rart det faktumet at det så å si aldri slumper til å være en vakker jente som sitter i nabosetet. Det er jo en del av dem der ute, og det er vel ikke for mye forlangt at ei av dem for en gangs skyld kunne ta toget mot Oslo og få tildelt setet ovenfor eller ved siden av. En annen ting er vel at jeg ikke ville ha visst hvordan jeg skulle tatt kontakt om det nå hadde skjedd, heller, men.. Nåja, nok om det.

Jeg hadde et av vindussetene i en slik fire-seters sak rundt et felles bord av en relativt ubetydelig størrelse. Jeg satt i det vindussetet som vendte motsatt vei av alle andre seter i kupeen. Ingen satt ved siden av meg, og det er også ganske greit, for da er det lettere å komme seg ut når en skal på toalettet eller hente seg en kaffe (som er gratis på Komfort..). Så, på Finse skjer det: En ganske stor, kraftig kar kommer inn på toget med en ryggsekk og en grønn vindjakke (tror jeg det var). Han kommer bort til mitt sete og kikker på billetten. Han skal ha nabosetet mitt. Han legger sekken på hylla og dumper forsiktig ned i setet. Da summer jeg meg til å kikke på ham, og jammen er det ikke: Tamtaratam... Lars Sponheim..! Det stemmer. Venstres muntre brumlebass av en statsministerkandidat/partileder/finanskomitémedlem/konge har satt seg ved siden av meg. Artig. Ikke så ofte jeg treffer på en slik rikskjendis, gitt... :-D

Så er det at tankene mine gir meg en liten utfordring: Han er sikkert vant med at folk skal hilse på ham og si at de har sett ham på TV og vil diskutere politikk med ham og slikt. Nettopp derfor synes han sikkert det er fryktelig deilig å kunne ta toget til Oslo en søndag kveld i ro og fred. Altså lar jeg meg ikke synlig affisere av at selve Venstrehøvdingen har tatt plass i setet ved siden av. I stedet fortsetter jeg, tilsynelatende uberørt, med mitt, samtidig som jeg kikker forsiktig bort på ham i ny og ne som for å virkelig forsikre meg om at det faktisk er ham.. TV-serien jeg ser på, har også en solid tilknytning til det politiske liv (om enn i et større land enn Norge), så jeg ser en episode til, i tilfelle Sponheimen også synes den er kjekk.. :-) Dessuten begynner jeg etterhvert å løse lørdagskryssordet i den ene avisen jeg har med meg. Som for å virke intellektuell. Hvorfor gjør jeg slikt..? Hvorfor ønsker jeg å stilltiende imponere Lars Sponheim med mine kryssordkunnskaper..?

Uansett, etterhvert begynner jeg å tenke: "Hvis jeg ikke gir til kjenne at jeg vet hvem han er, vil han da tro at jeg er en slappfisk som ikke overhodet bryr seg om politikk, og ikke har fulgt med i samfunnsdebatten siden før mine foreldre ble født..?" Det er ihvertfall et inntrykk jeg for all verden ikke vil gi. Jeg er jo ikke det..! Jeg vet jo at han GIKK over fjellet fra gården sin i Ulvik i Hardanger til Oslo da han ble valgt til Stortinget i 1993. Jeg vet jo at han egentlig er fra Halden (i likhet med Harald Rønneberg og Henning Kvitnes). Jeg vet jo hvem han er, og han er jo faktisk en politiker jeg har betydelig sans for..! Hmm... Dette må løses på et vis. Løsningen min blir følgende: I det vi kommer til Oslo, og skal gå av toget, kan jeg være litt jovial og komme med et "Jaja, du får stå på. Du gjør en god jobb.", eller noe sånt. Ja, det får jeg gjøre. Da virker jeg ikke påtrengende, samtidig som jeg får frem at jeg er minst sånn passelig orientert i samfunnet rundt meg...

Men, det måtte jo dukke opp en strek i regningen: Rett før vi kommer til Oslo, må jeg dessverre på toalettet. Da jeg kommer ut derfra, er vi så nær Oslo S at...Sponheimen har tatt på seg jakka og sekken sin og stilt seg ved døråpningen. Kanskje han hadde det travelt, det vet jeg ikke. Men han har ihvertfall allerede gjort seg klar til å gå av. Men det var jo i et øyeblikk FØR dette at jeg skulle tilkjennegi min gjenkjennelse og støtte. Aiai... Og nå var planen min falt i fisk, for døråpningen han stod ved, var ikke på vei tilbake til plassen min. Dermed ville jeg, hvis jeg hadde gått bort til ham og sagt det jeg hadde tenkt, nettopp gått i den "påtrengende-fella" som var det jeg ville unngå. Isj... Eneste mulighet nå, ville være å pakke sammen tingene mine lynraskt og komme rett bak ham i køen ut av toget. Men så stoppet toget, og han gikk av, og min sjanse var tapt. Kanskje satte han pris på en togtur i fred og ro. Trolig tenkte han ikke så mye over min manglende oppmerksomhet. Kanskje virket kryssordet og TV-serien slik jeg ønsket, slik at han skjønte at jeg "var med"... Eller kanskje ikke...

Men... Hvorfor er jeg slik..? Hvorfor anstrenger jeg meg for å prøve å bli ansett som intellektuell, bare fordi en kjendispolitiker har havnet i nabosetet..? Er dette normalt..? Og enda viktigere: Finnes det noen slags regelverk eller forskrifter for hvordan man oppfører seg når en kjendis sitter ved siden av en på toget..? Og avhenger dette av hva slags kjendis det er..? Det ville jeg jo tro. Hvis det er noen som har noen innspill på hvordan man takler dette med kjente mennesker uten å virke påtrengende, tas de imot med takk. (Ikke for det, noen kjendiser synes sikkert at ingen noensinne kan bli påtrengende nok...uten å nevne navn, kan jeg sikkert komme på et par stykker...)

Har noen i juniorfamilien noen gode tips til min bekjente, så legg igjen en kommentar. Dette er helt klart et utfordrende emne med et vanskelig dillemma... ;-)

Hjemmebesøk

Som student reiser jeg hjem så snart det kommer en ferie. I påskeferien fikk jeg beskjed av min søster at jeg bare var hjemme på besøk og at jeg ikke bare var hjemme (mitt nye hjem er altså et kott i Sandviken). Dette ble selvsagt oppfattet som en uhørt beskjed, men når er man egentlig hjemme?

Hvor lenge er man som student "hjemme" hvert år? Si maksimalt åtte uker sommerferie, tre uker juleferie og en uke påskeferie. Med andre ord tolv uker eller 84 dager.

John Fredriksen ble kypriot fordi han var i Norge over 90 dager i året og dermed måtte skatte til Norge. Skal vi følge denne logikken er jeg på besøk.

På den andre siden: i Skattelovens §2-1 (3) står "For person som tar fast opphold i utlandet, opphører bostedet i riket for det inntektsår det godtgjøres at personen ikke har oppholdt seg i riket i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret og at personen eller dennes nærstående ikke har disponert bolig i riket." Sommerferien i seg selv kan vare i over seksti dager og jeg disponerer fremdeles et rom i boligen.

Hvordan skal man egentlig avgjøre hva som er rett, når er jeg hjemme og når er jeg bare en gjest?