lørdag 22. september 2007

I samtale med ukjente

Ikveld opplevde jeg et litt pussig fenomen.

På sammenkomsten der jeg var, traff jeg meget hyggelig - og overraskende - på en god venn av meg hjemmefra. Han studerer for tiden i Kristiansand, så det er ikke så ofte vi får sett hverandre. Stedet som jeg kommer fra, er ikke spesielt stort, så derfor er det ganske sjelden jeg treffer på noen derfra her i Bergen. Vi småpratet litegrann om dette og hint, hvorfor han hadde tatt turen til Bergen og slikt. Det viser seg for øvrig at han har klart å kapre seg en kjæreste, så det var i den anledning han var på reisefot. Tur innom "svigers" og slikt...
Rakk ikke å spørre ham om han kunne avsløre noen triks for hvordan man går fram, ettersom Visekorporalen selv er inne i en prosess der han forsøker å sjarmere i senk en ung kvinne som studerer på et av fakultetene på byens universitet. Så langt har han hatt smått med hell, men da han i og for seg ikke har fått noe eksplisitt avslag, og derfor vil komme til å overse enhver mangel på oppmuntring fra hennes side eller hint i negativ retning, kommer han nok til å fortsette bearbeidingen helt til han går på en skikkelig smell (som definitivt kommer til å kreve Grandiosa med ekstra ost..).
Men uansett.. Denne kameraten min har gått på skole utenfor Bergen tidligere, så han hadde mange å hilse på når han først var i byen. Så etterhvert gikk han videre til å snakke med noen andre han kjente, og jeg pratet litt med andre som jeg kjente. Smått om senn dro de fleste av de jeg kjente, så jeg tok med meg en kopp kaffe, fant min kamerat igjen, og stilte meg opp for å være en passiv deltaker i en samtale han nå hadde innledet med en annen han kjente. Det er forsåvidt ganske kurant å høre andre snakke om ting de har peiling på, i dette tilfellet var det musikk (de er begge musikere - pianister). Så langt alt vel... Det som nå skjedde, og som var litt rart, var at det kom en annen som kjente kompisen til kameraten min forbi. Nå begynte den sist ankomne å snakke med musikerkameraten til min barndomsvenn. Sistnevnte falt da også litt ut av samtalen. Tror kanskje ikke han heller kjente den sist ankomne så godt. Da hadde jeg altså følgende situasjon: Før hadde jeg stått og overvært en samtale mellom en jeg kjenner godt, og en jeg ikke hadde møtt tidligere. Det gikk helt utmerket. Så, plutselig, stod jeg der og var vitne til en samtale mellom to for meg helt ukjente mennesker... På den andre siden av samtalen stod min kamerat. Omsider løste situasjonen seg opp ved at jeg gikk rundt den ene ukjente og hilste på kjæresten hans (altså min kamerats). Men det var en veldig underlig opplevelse når jeg egentlig fikk tenkt over det:

"Her står jeg og hører på to mennesker jeg ikke kjenner diskutere om det nye keyboardet den ene av de hadde anskaffet, var en bra variant." Dette hadde jeg jo egentlig null interesse av å vite noe om, og allikevel ble jeg stående ihvertfall et par minutters tid og høre på.. Men dette er da en naturlig reaksjon, er det ikke det..? Virker det litt uhøflig å gå rundt den ene ukjente for å fortsette samtalen med kompisen min..? Dessuten var jo sistnevnte nå kommet i den situasjonen jeg hadde kommet i tidligere, så for ham var det forsåvidt mer naturlig å overvære den nye samtalen... Han hadde kanskje attpåtil litt interesse av det, siden han også er musiker...altså ville det vel virket masete av meg å skulle fjerne ham fra den nye samtalen..?

Uansett, det å overvære en samtale mellom to ukjente er vel noe en må venne seg til.. Plutselig havner en i samme situasjon i bryllupet til en eller annen kusine eller noe, så det kan sikkert være kjekt å ha litt erfaring i å virke interessert... Smalltalk...