Undertøy

Nå i disse gavetider. En del kvinnelige slektninger føler gjerne at de må gi noe som er nyttig også, og ikke kun noe som er gøyt, hva er da bedre (/lettere å komme på) enn undertøy. Jeg snakket med en av disse kvinnelige slektningene på telefonen for litt siden, da hun spurte hvilken bokserstørrelse min bror bruker. Etter å først ha sagt at det er jeg ikke helt sikker på, presterte jeg å si "han er jo ikke akkurat stor, for å si det sånn". Jeg hørte hva jeg sa i det jeg sa det og ble møtt med en kort latter. Jeg er ganske nysgjerrig, hva var det første du tenkte på da du leste den setningen? Det ene eller det andre? Jeg føler "for å si det sånn" trekker svært mye i en retning jeg helst ikke vil.

Noe annet jeg lurer på er hvem kan man gi undertøy til? Jeg føler ikke for å gi det til noen, men det finnnes jo de som deler ut i øst og i vest. Og om man gir hva skal man gi? Til menn kan man vel ikke bomme, med mindre man går for leopardtanga eller noe lignende, men hva med kvinner? Der har man jo litt mer å velge i og hva om man gir noe som oppfattes som sexy av noen man helst ikke vil skal oppfatte det som sexy? Det er jo heller ikke bra å gå for langt i motsatt ende av skalaen.
Uten at dette er en sti jeg har tenkt meg inn på, er det slik at menn kan få undertøy menn ikke kvinner? (Unntak for forhold, naturligvis).

I samtale med ukjente

Ikveld opplevde jeg et litt pussig fenomen.

På sammenkomsten der jeg var, traff jeg meget hyggelig - og overraskende - på en god venn av meg hjemmefra. Han studerer for tiden i Kristiansand, så det er ikke så ofte vi får sett hverandre. Stedet som jeg kommer fra, er ikke spesielt stort, så derfor er det ganske sjelden jeg treffer på noen derfra her i Bergen. Vi småpratet litegrann om dette og hint, hvorfor han hadde tatt turen til Bergen og slikt. Det viser seg for øvrig at han har klart å kapre seg en kjæreste, så det var i den anledning han var på reisefot. Tur innom "svigers" og slikt...
Rakk ikke å spørre ham om han kunne avsløre noen triks for hvordan man går fram, ettersom Visekorporalen selv er inne i en prosess der han forsøker å sjarmere i senk en ung kvinne som studerer på et av fakultetene på byens universitet. Så langt har han hatt smått med hell, men da han i og for seg ikke har fått noe eksplisitt avslag, og derfor vil komme til å overse enhver mangel på oppmuntring fra hennes side eller hint i negativ retning, kommer han nok til å fortsette bearbeidingen helt til han går på en skikkelig smell (som definitivt kommer til å kreve Grandiosa med ekstra ost..).
Men uansett.. Denne kameraten min har gått på skole utenfor Bergen tidligere, så han hadde mange å hilse på når han først var i byen. Så etterhvert gikk han videre til å snakke med noen andre han kjente, og jeg pratet litt med andre som jeg kjente. Smått om senn dro de fleste av de jeg kjente, så jeg tok med meg en kopp kaffe, fant min kamerat igjen, og stilte meg opp for å være en passiv deltaker i en samtale han nå hadde innledet med en annen han kjente. Det er forsåvidt ganske kurant å høre andre snakke om ting de har peiling på, i dette tilfellet var det musikk (de er begge musikere - pianister). Så langt alt vel... Det som nå skjedde, og som var litt rart, var at det kom en annen som kjente kompisen til kameraten min forbi. Nå begynte den sist ankomne å snakke med musikerkameraten til min barndomsvenn. Sistnevnte falt da også litt ut av samtalen. Tror kanskje ikke han heller kjente den sist ankomne så godt. Da hadde jeg altså følgende situasjon: Før hadde jeg stått og overvært en samtale mellom en jeg kjenner godt, og en jeg ikke hadde møtt tidligere. Det gikk helt utmerket. Så, plutselig, stod jeg der og var vitne til en samtale mellom to for meg helt ukjente mennesker... På den andre siden av samtalen stod min kamerat. Omsider løste situasjonen seg opp ved at jeg gikk rundt den ene ukjente og hilste på kjæresten hans (altså min kamerats). Men det var en veldig underlig opplevelse når jeg egentlig fikk tenkt over det:

"Her står jeg og hører på to mennesker jeg ikke kjenner diskutere om det nye keyboardet den ene av de hadde anskaffet, var en bra variant." Dette hadde jeg jo egentlig null interesse av å vite noe om, og allikevel ble jeg stående ihvertfall et par minutters tid og høre på.. Men dette er da en naturlig reaksjon, er det ikke det..? Virker det litt uhøflig å gå rundt den ene ukjente for å fortsette samtalen med kompisen min..? Dessuten var jo sistnevnte nå kommet i den situasjonen jeg hadde kommet i tidligere, så for ham var det forsåvidt mer naturlig å overvære den nye samtalen... Han hadde kanskje attpåtil litt interesse av det, siden han også er musiker...altså ville det vel virket masete av meg å skulle fjerne ham fra den nye samtalen..?

Uansett, det å overvære en samtale mellom to ukjente er vel noe en må venne seg til.. Plutselig havner en i samme situasjon i bryllupet til en eller annen kusine eller noe, så det kan sikkert være kjekt å ha litt erfaring i å virke interessert... Smalltalk...

Slektninger og hilsing

Syklet forbi en slektning av meg for en ukes tid siden. Ingen av oss sa hei, sannsynligvis ventet begge på den andre. Hva er reglene for hilsing når man er slektninger? Skal man hilse selv om man ikke kjenner vedkommende? Hadde aldri kjent ham igjen hadde jeg ikke truffet ham i en familietilstelning noen mnd tidligere. Noen råd/regler?

Sexy!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Da jeg var på vei til busstoppet i går skjedde det noe jeg tenkte jeg måtte spørre dere om. Det kom en mann med invandrerbakgrunn gående mot meg. Han så ut til å være i 40-årene og beveget seg noe merkelig. Rett før vi passerte hverandre, avstanden mellom oss var ca 2m, snudde han hodet mot meg og sa halvhøyt: "Sexy". Det var ingen andre i nærheten, så det må ha vært meg han sa det til, og det var definitivt "sexy" han sa. Han bar på en pose, og han holdt den litt opp da han sa det, så det kan tenkes at han ville vise meg noe i posen som var sexy. Jeg fortsatte bare rett frem uten å ense ham et blikk, men det jeg lurer på er hva gjør man når en mann du passerer på gaten sier sexy til deg? Later man som ingenting, sier man "hva?" for å være 200% sikker på hva han sa, ser man i posen, eller slår man ham ned?
Hvis noen vet hva jeg skulle gjort hvis det var en kvinne i begynnelsen av 20-årene som hadde sagt dette, så hadde det vært interessant å fått et svar på det også.

1-2-3-4-5 1 1-2-3-4-5

Jeg har vært innom denne bloggen noen ganger de siste ukene i håp om å finne et nytt innlegg, men hver gang har jeg møtt det samme innlegget øverst på siden. Ikke at det er noe gale med det, men etter 1,5 mnd er jeg litt lei av 1. mai innlegget, enhver blogg trenger jo påfyll for å kunne overleve, noe som har vært mangelvare i det siste. Etter at Junioravdelingens stiftere, Visekorporalen og Kandidaten, med 1 minutts mellomrom, postet de første innleggene 17. april, har det kun kommet ett innlegg til, 1. mai av Visekorporalen. De skjønte nok snart at de trengte forsterkninger for å kunne opprettholde en strøm av innlegg, så de kom raskt ut på overgangsmarkedet og fikk etterhvert meg på free transfer. Før signeringen fortalte jeg at jeg hadde ett prosjekt på gang, men det kom aldri lenger enn til tegnebrettet. Som følge av dette har bloggen kommet nærmere og nærmere stupet og er nå i en tilstand som er svært alvorlig. 1 uke uten innlegg er nok til å gjøre bloggen litt døsig og etter 2 uker begynte den nok å merke symptomer på sykdom. Imidlertid var det fortsatt ingen grunn til bekymringer. 2 uker er noen som enhver blogg bør kunne oveleve uten særlige problemer. Desverre er denne bloggen, med sine 3 innlegg, forholdsvis nyfødt, og vil derfor få større problem enn en fullvoksen. I det bloggen passerte 1 mnd uten noen nye poster begynnte viktige organer å svikte. Hørsel, syn, luktesans og leveren er de første som svekkes.
Denne bloggen har gått 1,5 mnd uten nye innlegg og er følgelig svært svekket. Tilstanden er faktisk så dårlig at hjertet har stoppet, og jeg så meg derfor nødt til å begynne med CPR da jeg snublet over bloggen i dag. Som alle vet er det en fordel å være 2 stk, slik at en kan blåse og en annen kan brekke ribbeina, så hvis jeg hadde hatt samme humor som Lars Berger, hadde jeg vel skrevet at bloggen tilfeldigvis befant seg på en strand. Da kunne jeg nemlig ha skrevet inn at hele Baywatch teamet tilfeldigvis befant seg på samme strand. Så kunne jeg kommet med kommentaren: "Nå har du munnen din på feil sted. Tror nok ikke du får liv i hjertet hans ved å gjøre det der". Ha ha. Men det skal jeg altså ikke si. Det får da være grenser.
Da jeg lette etter videoer som viser CPR (denne videoen havnet på topp da jeg søkte, så jeg går ut i fra at dette er den ledende CPR-videoen) kom jeg for øvrig over en hel haug med Baywatch-klipp med 18 års aldersgrense. Hva holdt de egentlig på med i den serien?
Men tilbake til saken. Siden jeg ikke skrev inn Baywatch, ble jeg nødt til å gjøre hele jobben selv, og jeg vil heretter referere til denne bloggen som blogga. Jeg klarte heldigvis å redde henne i tide, og forhåpentligvis vil hun komme tilbake i god form i løpet av de neste ukene. Det er viktig å ikke forhaste seg, så vi har satt et forsiktig mål. I løpet av neste uke skal hun komme seg opp av sykehussengen, og for å klare det trenger vi minst ett innlegg.
Hun ba meg dessuten stille dere spørsmålet "Når er en blogg død?", så hvis noen vet det, er det fint om de tar kontakt.

Fridager og sånt

Idag skulle jeg ned på min lokale nærbutikk og handle litt småtterier. Først stakk jeg innom 7-11 for å se om de hadde kroneis med non-stop (det hadde de ikke, hvor er den blitt av..?), men uansett.. Når jeg så gikk opp til butikkdøra, ble jeg litt forbauset over at den ikke gikk opp. Jeg liksom gikk enda nærmere, og stusset litt over at det var så mørkt der inne. Hvorfor..? Jo, så gikk det opp for meg: Det var 1. mai..! Arbeidernes dag. Dagen da man går i tog under paroler som "Vår by - vår fremtid. Nei til salg av Bergen", hva nå det måtte bety... Det er jo litt dumt at jeg ikke har noen hage å luke i (NHH-er som jeg er), men jeg så en fyr nede på parkeringsplassen som drev og byttet felger eller hjul eller noe sånt på bilen sin. For min del har eksamenslesing tatt en del av dagen, sammen med snooker-VM og Champions League...

Men uansett, det som slo meg når jeg litt slukøret så meg rundt for å oppdage om noen så mitt litt klossete forsøk på å vente på at den automatiske døren skulle åpne seg, og deretter tusket hjemover til mitt eget igjen, var at: Jeg tror forsyne meg at jeg gjorde bortimot ganske det samme i fjor..! Det kan være at hukommelsen min spiller meg et puss, men jeg mente å kjenne igjen den komplett overraskende følelsen idet det går opp for meg hvilken dag det var.

Burde det ikke være et slags tilbud for oss som ikke kikker på kalenderen hver dag på slike dager..? En slags wakeup-call som man kan bestille, der en hyggelig kvinnestemme kunne si: "God morgen. Det er i dag 1.mai. De fleste butikker og denslags er stengt idag. Ha en fin dag." Så kunne en abonnere på hvilke dager man måtte ønske. De som er skikkelig distré, kunne f.eks. få den i 17.mai-utgave også.. Kristi Himmelfartsdag og andre pinsedag er andre høytider det aner meg at folk kunne hatt nytte av. Og kan man også tenke seg et lignende system for bursdagene til de kongelige, slik at man husker å heise flagget..? Og en påminnelse når flagget må tas ned igjen også, kanskje..? Det er mange av oss som ikke husker alle slike dager (bryllupsdagen..!), og kanskje hadde vært villig til å betale en femmer per dag for slikt. Aner jeg et kjempemarked her for en forretningsidé..? 1.mai f.eks. er jo en internasjonal dag...

Hvordan forholde seg til en kjendis..?

Jeg har en bekjent som bor på Østlandet, og han fortalte meg for en tid tilbake en historie fra da han tok toget tilbake til sitt hjemsted til juleferien. Jeg videreformidler her hans historie i "jeg-form", siden det blir enklere å skrive slik:

Så jeg tok altså toget, slik jeg pleier. Som vanlig har jeg NSB Komfort for å få strøm til PC-en hele turen, og som vanlig er det ikke noen jeg kjenner i kupeen som jeg kan snakke med. Passer meg forsåvidt greit, siden jeg da kan bruke tiden på andre ting, som å se noen episoder av en TV-serie på PC-en, spille dataspill og samtidig høre på god musikk. For øvrig er det utrolig rart det faktumet at det så å si aldri slumper til å være en vakker jente som sitter i nabosetet. Det er jo en del av dem der ute, og det er vel ikke for mye forlangt at ei av dem for en gangs skyld kunne ta toget mot Oslo og få tildelt setet ovenfor eller ved siden av. En annen ting er vel at jeg ikke ville ha visst hvordan jeg skulle tatt kontakt om det nå hadde skjedd, heller, men.. Nåja, nok om det.

Jeg hadde et av vindussetene i en slik fire-seters sak rundt et felles bord av en relativt ubetydelig størrelse. Jeg satt i det vindussetet som vendte motsatt vei av alle andre seter i kupeen. Ingen satt ved siden av meg, og det er også ganske greit, for da er det lettere å komme seg ut når en skal på toalettet eller hente seg en kaffe (som er gratis på Komfort..). Så, på Finse skjer det: En ganske stor, kraftig kar kommer inn på toget med en ryggsekk og en grønn vindjakke (tror jeg det var). Han kommer bort til mitt sete og kikker på billetten. Han skal ha nabosetet mitt. Han legger sekken på hylla og dumper forsiktig ned i setet. Da summer jeg meg til å kikke på ham, og jammen er det ikke: Tamtaratam... Lars Sponheim..! Det stemmer. Venstres muntre brumlebass av en statsministerkandidat/partileder/finanskomitémedlem/konge har satt seg ved siden av meg. Artig. Ikke så ofte jeg treffer på en slik rikskjendis, gitt... :-D

Så er det at tankene mine gir meg en liten utfordring: Han er sikkert vant med at folk skal hilse på ham og si at de har sett ham på TV og vil diskutere politikk med ham og slikt. Nettopp derfor synes han sikkert det er fryktelig deilig å kunne ta toget til Oslo en søndag kveld i ro og fred. Altså lar jeg meg ikke synlig affisere av at selve Venstrehøvdingen har tatt plass i setet ved siden av. I stedet fortsetter jeg, tilsynelatende uberørt, med mitt, samtidig som jeg kikker forsiktig bort på ham i ny og ne som for å virkelig forsikre meg om at det faktisk er ham.. TV-serien jeg ser på, har også en solid tilknytning til det politiske liv (om enn i et større land enn Norge), så jeg ser en episode til, i tilfelle Sponheimen også synes den er kjekk.. :-) Dessuten begynner jeg etterhvert å løse lørdagskryssordet i den ene avisen jeg har med meg. Som for å virke intellektuell. Hvorfor gjør jeg slikt..? Hvorfor ønsker jeg å stilltiende imponere Lars Sponheim med mine kryssordkunnskaper..?

Uansett, etterhvert begynner jeg å tenke: "Hvis jeg ikke gir til kjenne at jeg vet hvem han er, vil han da tro at jeg er en slappfisk som ikke overhodet bryr seg om politikk, og ikke har fulgt med i samfunnsdebatten siden før mine foreldre ble født..?" Det er ihvertfall et inntrykk jeg for all verden ikke vil gi. Jeg er jo ikke det..! Jeg vet jo at han GIKK over fjellet fra gården sin i Ulvik i Hardanger til Oslo da han ble valgt til Stortinget i 1993. Jeg vet jo at han egentlig er fra Halden (i likhet med Harald Rønneberg og Henning Kvitnes). Jeg vet jo hvem han er, og han er jo faktisk en politiker jeg har betydelig sans for..! Hmm... Dette må løses på et vis. Løsningen min blir følgende: I det vi kommer til Oslo, og skal gå av toget, kan jeg være litt jovial og komme med et "Jaja, du får stå på. Du gjør en god jobb.", eller noe sånt. Ja, det får jeg gjøre. Da virker jeg ikke påtrengende, samtidig som jeg får frem at jeg er minst sånn passelig orientert i samfunnet rundt meg...

Men, det måtte jo dukke opp en strek i regningen: Rett før vi kommer til Oslo, må jeg dessverre på toalettet. Da jeg kommer ut derfra, er vi så nær Oslo S at...Sponheimen har tatt på seg jakka og sekken sin og stilt seg ved døråpningen. Kanskje han hadde det travelt, det vet jeg ikke. Men han har ihvertfall allerede gjort seg klar til å gå av. Men det var jo i et øyeblikk FØR dette at jeg skulle tilkjennegi min gjenkjennelse og støtte. Aiai... Og nå var planen min falt i fisk, for døråpningen han stod ved, var ikke på vei tilbake til plassen min. Dermed ville jeg, hvis jeg hadde gått bort til ham og sagt det jeg hadde tenkt, nettopp gått i den "påtrengende-fella" som var det jeg ville unngå. Isj... Eneste mulighet nå, ville være å pakke sammen tingene mine lynraskt og komme rett bak ham i køen ut av toget. Men så stoppet toget, og han gikk av, og min sjanse var tapt. Kanskje satte han pris på en togtur i fred og ro. Trolig tenkte han ikke så mye over min manglende oppmerksomhet. Kanskje virket kryssordet og TV-serien slik jeg ønsket, slik at han skjønte at jeg "var med"... Eller kanskje ikke...

Men... Hvorfor er jeg slik..? Hvorfor anstrenger jeg meg for å prøve å bli ansett som intellektuell, bare fordi en kjendispolitiker har havnet i nabosetet..? Er dette normalt..? Og enda viktigere: Finnes det noen slags regelverk eller forskrifter for hvordan man oppfører seg når en kjendis sitter ved siden av en på toget..? Og avhenger dette av hva slags kjendis det er..? Det ville jeg jo tro. Hvis det er noen som har noen innspill på hvordan man takler dette med kjente mennesker uten å virke påtrengende, tas de imot med takk. (Ikke for det, noen kjendiser synes sikkert at ingen noensinne kan bli påtrengende nok...uten å nevne navn, kan jeg sikkert komme på et par stykker...)

Har noen i juniorfamilien noen gode tips til min bekjente, så legg igjen en kommentar. Dette er helt klart et utfordrende emne med et vanskelig dillemma... ;-)